MAGGINI QUARTET - Bergens kammermusikkforening

Maggini er tilbake i Bergen, denne gang med Gina McCormac på førstefiolin.

The Maggini Quartet, stiftet i 1988, har spilt inn flere titalls album, ikke minst med musikk av engelske komponister. Mange av innspillingene er prisbelønnede og blir kategorisert som referanseinnspillinger i anerkjente musikktidsskrifter, dette gjelder også deres innspillinger av Frank Bridge sine verk. Kvartetten har gjennomgått store forandringer de siste årene og består i dag av Gina McCormack (tidligere leder av bl.a. Brodsky Quartet) og Ciaran McCabe på fiolin, Martin Outram, bratsj og Will Schofield cello. Denne helgen holder kvartetten kurs for kammermusikkforeningens medlemmer, et inspirerende samarbeid som startet i 2014 og nå finner sted for 12 gang!

Fiolin: Gina McCormack og Ciaran McCabe
Bratsj: Martin Outram
Cello: Will Schofield

Program

Joseph Haydn: Strykekvartett i D-dur, op. 64, nr. 5
Frank Bridge: Strykekvartett nr. 2 i g-moll
Ludwig van Beethoven: Strykekvartett i e-moll, op. 59, nr. 2, «Razumovsky»

Joseph Haydn levde et langt og produktivt liv i stadig kunstnerisk utvikling. Hans op. 64 var det siste opuset han skrev som ansatt hos prins Esterhazy. Etter dette mottok han som 58-åring pensjon og reiste til London hvor han ble ansett som den største av alle komponister på den tiden. Verket, et av hans mest populære, har fått tilnavnet «Lerken» som en slags beskrivelse av temaet i 1. sats. En vakker, lyrisk andresats som veksler mellom dur og moll etterfølges av en dansbar menuett. Sistesatsen, en virtuos perpeto mobile-lignende Vivace, avslutter et teknisk perfekt, uanstrengt og underholdende verk.

Frank Bridge var en britisk komponist, fiolinist og dirigent. Som erklært pasifist gikk første verdenskrig hardt inn på ham. Strykekvartett nr.2 i g-moll ble skrevet i 1915, og det merkes en mørkere stemning og økt bruk av dissonanser enn i tidligere verk. Kvartetten ble skrevet til en komposisjons-konkurranse der et av kriteriene var at 1.- og 2.-fiolinstemmene skulle være av lik betydning og interesse, og dette kravet utfordret Bridge til å utforske mer komplekse teksturer og stemmeføring. Selv om verket i dag ikke er blant de mest fremførte, regnes det som et viktig bidrag til den britiske kammermusikken og et tidlig eksempel på Bridges overgang til et mer moderne uttrykk. En av hans mest kjente elever var Benjamin Britten, som i beundring dediserte et verk til ham basert på et tema fra Bridges «Tre idyller for strykekvartett».

Ludvig van Beethovens strykekvartett op. 59.2 i e-moll ble skrevet i 1806 og er den andre av tre kvartetter på dette opusnummeret. Disse kvartettene regnes som innledningen på hans «mellomperiode» og sprengte rammene for alt som tidligere var skrevet for strykekvartetter, både hva gjelder uttrykkskraft og lengde. Eroica-symfonien hans hadde noen få år tidligere revolusjonert symfoniformatet på samme vis. Kvartetten kjennetegnes ved store kontraster både innad i satsene og mellom satsene. Verket starter hardt og dramatisk og fortsetter med en rolig andresats. Tredjesatsen, Allegretto, fremstår som en haltende og morsom dans. I trio-delen har han plassert det «russiske» temaet som en takk til den russiske diplomaten i Wien, Razumovsky, som finansierte hele hans opus 59. I finalen, en livlig Presto, er vi tilbake til kontrastene mellom lys og mørke med et lekent rondotema som refreng.